Kvinnelig pastor, fargerikedamer og full fart

De hadde startet møtet kl 11 og hadde holdt på i over 3 timer før vi kom. Vi har kommet for sent til nesten alle møter denne uken. På hjemturen fra "vannhullet" så måtte vi stoppe å be for en mann som var syk. Dessuten var det over en time å kjøre. Men tro ikke at møtet var over når vi kom. Jubelen sto i taket fra rødkledde masaidamer med kilovis med smykker i ørene og rundt halsen. De danset sine danser og sang sine sanger før vi fikk ordet. Jan kjørte på i vanlig engasjement, det vil si han er mer i luften enn han er på bakken til tross for sine kroppsvekt. Selv afrikanerne er imponert over kondisjonen hans. Men i dag var det skrekkelig varmt. Jeg tror jeg aldri har sett Jan så svett før. 

De hadde altså vært på møte i over 4 timer da jeg skulle preke. Jeg syntes ikke jeg var så kjedelig, men nå så jeg at flere holdt på å sovne. Jeg tok en sang innimellom, demonstrerte høylytt indiske trommer og dynamitt slik at barna ble livredde, men likevel så datt øynene igjen på de på første rad. Ja, ja, det hjalp litt etter hvert. Og jeg, jeg var heller ikke siste taler. Hjemme diskuterer man om prekenene i statskirken skal være på 8 eller 12 min. Jeg må bare le. Mot slutten av møtet tok det helt av, alle strømmet fram for å bli bedt for. Det var gråt og jubel om hverandre. Litt av en respons etter fem og en halv time i det stekvarme lokalet. Det kommer til å bli en overgang å komme hjem igjen etter dette. Man blir nemlig litt miljøskadet her.