Snart hjemme...

Nå sitter vi på flyplassen i Nairobi og venter på at flyet skal slippe oss inn. Det har mye som har skjedd på turen, mye er omtalt her på bloggen, men det er så utrolig mye som skulle vært fortalt. Nå har Jan kjøpt tomater for 7 kr (og det er mange tomater) for å ta med seg hjem. Siden vi ikke ville ha ketschup i vår koffert måtte han true de ned i sin egen koffert. Og ja, vi syns det er idiotisk å dra med seg tomater hjem.

Takk for at du har fulgt oss på reisen. Telleren på bloggen viser nå over 860 besøk og det er imponerende. Denne telleren er forøvrig svært så villig til å telle oppover så jeg vurderer å få meg en slik på lønnskontoen. 

Mashuhuda Church

En høy masaikriger ble frelst og fikk hele sitt liv og sin familie forvandlet. Han donerte bort land slik at det kunne bygges en menighet på dette stedet. Vi så stedet i fjor og bestemte å bygge opp en kirke for dem. Det var stor jubel under innvielsen og navnet Mashuhuda betyr "vitne" eller "øyenvitne". Vi hadde nemlig sett med våre egne øyne stedet med Kilimanjaro i bakgrunnen, elefantene som passerer stedet og mannen som var blitt frelst. Dermed fikk menigheten sitt navn under stor jubel. Skiltet hadde vi med fra Norge.

Kvinnelig pastor, fargerikedamer og full fart

De hadde startet møtet kl 11 og hadde holdt på i over 3 timer før vi kom. Vi har kommet for sent til nesten alle møter denne uken. På hjemturen fra "vannhullet" så måtte vi stoppe å be for en mann som var syk. Dessuten var det over en time å kjøre. Men tro ikke at møtet var over når vi kom. Jubelen sto i taket fra rødkledde masaidamer med kilovis med smykker i ørene og rundt halsen. De danset sine danser og sang sine sanger før vi fikk ordet. Jan kjørte på i vanlig engasjement, det vil si han er mer i luften enn han er på bakken til tross for sine kroppsvekt. Selv afrikanerne er imponert over kondisjonen hans. Men i dag var det skrekkelig varmt. Jeg tror jeg aldri har sett Jan så svett før. 

De hadde altså vært på møte i over 4 timer da jeg skulle preke. Jeg syntes ikke jeg var så kjedelig, men nå så jeg at flere holdt på å sovne. Jeg tok en sang innimellom, demonstrerte høylytt indiske trommer og dynamitt slik at barna ble livredde, men likevel så datt øynene igjen på de på første rad. Ja, ja, det hjalp litt etter hvert. Og jeg, jeg var heller ikke siste taler. Hjemme diskuterer man om prekenene i statskirken skal være på 8 eller 12 min. Jeg må bare le. Mot slutten av møtet tok det helt av, alle strømmet fram for å bli bedt for. Det var gråt og jubel om hverandre. Litt av en respons etter fem og en halv time i det stekvarme lokalet. Det kommer til å bli en overgang å komme hjem igjen etter dette. Man blir nemlig litt miljøskadet her.

Britisk vannhull fra 1951

Siden vi var ferdige med safarituren vår kl 08:30 så ble det en god frokost før vi fortsatte vår reise i misjonens tjeneste. Ingen kan iallefall beskylde oss for å slappe av her ute i ødemarken. Vi dro nå tilbake i retning Emali og kjørte langt ut på slettene hvor det ikke var noen veier. Vi fikk se stedet hvor Samson ble født. Her ute trenger de et kirkebygg siden det gamle bygget deres er i fall med å falle sammen. Det er også meget primitivt å dårlig. Det nye lokalet som vi har tenkt til å få bygd opp vil bli plassert på en tomt donert av far til Samson. Denne tomten ligger på et strategisk sted like ved en ferselsvei for dem som må hente vann til seg og sine dyr. Det er nemlig slik at de som bor her overlever på grunn av et dypt vannhull som britene borret for mange år siden. 

En dieselpumpe pumper vann opp fra et 600 fot dypt hull ca 2 km fra der det nye lokalet nå vil bli bygget. Vi fulgte vannledningen som nå var lagt ut mot en dam som Daniel far til Samson har gitt plass til på sitt område her ute. Dermed så kan vann pumpes fra denne dammen bort til samme sted som vannhullet er. Det mmå mye forklaringer til for at vi skal forstå alt dette. Men vi skjønner såpass at pumpa bruker 2.5l pr time og at dette er i dyreste laget for lokalbefolkningen. Dermed kan dammen til Daniel bidra med billigere regnvann fra en bekk i nærheten. Dette var et imponerende syn. Fantastisk at det gamle vannhullet fortsatt gir rent og klart vann over 60 år etter at det ble borret. Vi snakker altså her om et område som ligger langt ute i ødemarken i masaienes land.

Enda en lang dag

I dag sto vi veldig tidlig opp. Klokka ringte før halv seks og vi kom oss avgårde litt over 6 på morran. Dermed rakk vi akkurat soloppgangen nede på slettene hvor vi har utsikt mot Kilimanjaro. Vi bestemte oss nemlig for å dra på safaritur inn mot Amboseli parken. Det koster endel penger å komme inn i nasjonalparken. Siden dyrene stort sett er like flotte på utsiden av parken så kjørte vi heller inn til inngangen og snudde der. Det lille turen ble uforglemmelig. Vi fikk se sjiraffer, gaseller og diverse fugler på nært hold. Det største opplevelsen var imidlertid en rekke elefanter som krysset veien foran oss. Det var flere elefantfamilier med noen bittesmå babyelefanter som også krysset veien. De afrikanske elefantene er ikke til å spøke med, de kan være ganske så agressive.

Markedsdag i Loitokitok går mot slutten

Brukte sko, støvete klær, bøtter, grønnsaker, piratkopierte fotballskjerf, sekker, mopeder og søppel. Markedsdagen i Loitokitok går mot slutten idet sola går ned.

Halvstekte geiteribben tilberedt på primitivt vis

For første gang på turen måtte jeg feige ut med knekkebrød og tubeost.
Du er en tøffing Jan!!!

Ikke bare oss på veien

Vi møtte ikke noen biler helt ute i ødemarken idag, men noen sjiraffer krysset veien.

Fluer i maten

Det er helt utrolig hva vi og hvor vi spiser for tiden. Det er også utrolig hvor vi går på do. Jeg overlater resten til fantasien til leserne.

Svensker i Loitokitok

Idag traff vi en gjeng med ungdommer fra Stockholm som var på en 3 måneders studietur i Kenya. Vi hadde en hyggelig prat midt i Loitokitok.

-Far hang urørlig i et tre

-Noen dager tidligere hadde han vært borte i tre uker, vi hadde lett overalt, fortalte den eldste sønnen i huset.
Mora og alle barna sitter alle inne i det lille huset deres sammen med oss utenfor Loitokitok.
-Plutselig satt han der i hagen vår og vi ante ingen ting om hva han hadde drevet med eller hvor han hadde vært i disse ukene. Dette hadde skjedd før, men det skjedde igjen noen dager før tragedien.
-Hans venner, han hadde 3-4 venner han alltid var sammen med, plukket opp disse merkelig spiritistiske tingene som han hadde gjemt unna.
Sønnen er litt trist og beveget, men han forteller svært villig den fryktelige historien om hans far som hadde begått selvmord et sted ute på markene for bare 3 måneder siden. Han ble funnet i begynnelsen av desember. Han hang i et tre.

Vår guide og venn Samson forteller at faren i dette huset hadde vært gift tidligere. Han var ca. 25 år eldre enn kona Beatrice som sitter ved siden av oss.
-Han var ingen god mann, han ga seg helt over til trolldom og hekseri. Disse ting er helt fryktelig, disse åndene krever blod og offer. Ofte må fedre ofre sine barn til åndene, forklarer Samson. Disse som dyrker denne svarte magien opplever at åndsmaktene taler gjennom dem og ber dem utføre grusomme handlinger.
Den lokale pastoren som nå tar seg av familien sitter også i stua hvor vi har disse samtalene. Han har god kontakt med enken og barna.

De kaller faren sin "den gamle mannen" på sitt språk. Tidligere arbeidet i mange år som politimann. De viser meg gamle bilder av en mann i uniform.
-Før jeg ble gift gikk jeg litt i en vanlig afrikansk menighet, men mannen min tillot ikke at jeg hadde noen kontakt med kristne. Jeg visste derfor nesten ingenting om Gud i løpet av de 21 årene jeg var gift, forteller kona Beatrice.
Beatrice er over 40 år og svært fattig. Idag hadde hun tenkt seg til byen for å prøve å få en dagsjobb og tjene noen penger. Men dette har hun nå droppet siden vi kommer på besøk. Den yngre sønnen på 12 år forteller også om det som skjedde.
-Han sa han skulle besøke sin familie, forklarer sønnen.
-Han kjøpte et tau denne dagen og hjemme ba han om te og sa at Gud ville være med dem.
Jeg spør om hva han mente med Gud, men dette kan ingen i dette huset svare på. Det er rett og slett mange uforklarlige detaljer og uhyggelige ting rundt denne saken.
-Det var egentlig barnebarna hans fra forrige ekteskap som fant ham, men de trodde det bare var en tyv i hagen. Vi så ham også, men det var først dagen etter at vi forsto at han var død siden vi så at han var på akkurat samme sted på morgenen.

Samson og pastorene hadde kommet til stedet ganske raskt. De hadde hørt skrikene og lyden lang vei. De hadde også begravet mannen før de tok seg av enken.
Det viser seg at Beatrice har født 5 barn, men det er bare 4 barn hjemme nå.
-Hennes andre sønn ble drept under en husbrann, han brant inne under mystiske omstendigheter.
Samson forteller oss så på engelsk at han har snakket med en av kameratene til mannen.
-De hadde en pakt seg imellom, hemmelige ritualer og møter borte fra hjemmet. De onde åndene krevde at mannen ofret nok et barn, forteller Samson.
Vi vet ikke hva vi skal tro. Hendelsen ble ansett som en ulykke. Dette skjedde for flere år siden etter det vi kan forstå.

-Kameraten til mannen har kommet til menigheten vår, forteller Samson. Det er bare han og de andre som fortsatt lever som vet hva som har foregått i denne lille sekten som har dyrket afrikansk trolldomsreligion.
-Åndsmaktene forlangte at mannen ofret barnet sitt for at de ikke skulle straffe familien hans. Men denne gang ville han ikke drepe sitt eget barn. Han valgte heller å henge seg slik at familen hans ble spart, forklarer Samson.
Samson og vennene her er vant med åndskrefter. Høye skrik og utdrivelse er ikke noe ukjent fenomen her. Utenfor huset til enka og barna så ser vi fortsatt spor etter aske og ild. Alle voodo-redskapene ble brent opp utenfor huset hennes. Nå har Beatrice fått et nytt liv, nye venner og smilet sitter løst 3 mnd etter den tragiske hendelsen.

Det hele har på sett og vis fått en svært lykkelig slutt. Beatrice var en av de 20 som Jan og brødrene døpte i elva i går. Mange ting har også blitt lettere siden den spesielle mannen ikke lenger er iblant dem. I afrikanske ekteskap er det ikke alltid kjærlighet som råder. Mange kjøper seg bare yngre koner. Det er helt tydelig blandede følelser rundt dette.

Før vi går må vi be for de to guttene som nå ønsker å leve i lyset sammen men Jesus. Den eldste datteren kommer også fram og bøyer kne sammen med brødrene sine midt på det gulvet i den lille stua. Vi ber alle sammen for dem at Jesus må komme inn i hjertet deres. Tider med mørke krefter og onde ånder i huset er nå over. Nå skal hele familen være sammen med alle de kristne i Loitokitok og synge og prise Gud.

Farlig hagearbeid på Falkåsen

-Jeg skulle bare skynte meg å klippe ned buskene og å få dem ut på Øra, fortalte Jan oss på flyet på veien til Kenya. 
-Men disse stikkbuskene gikk rett igjennom hanskene og inn i begge hendene mine, fortsetter Jan.

-Men fikk du ikke ut tornene da, spør jeg forundret.

-Jeg hadde ikke tid, sier Jan og viser meg sine hender som er fulle av over 20 sorte prikker overalt. 

Hadde jeg fått én slik i en finger hadde jeg dratt rett på legevakta og sykmeldt meg for 3 uker, tenker jeg mens jeg stirrer måpene på min god venn Jan som ikke akkurat tar alt for stor hensyn til seg selv.

-De verker ut etterhvert, sier Jan.

Fem dager senere så begynner det å se virkelig ille ut. Men nå har vi fått lunsjgjester, et legepar fra Ålesund. Bjørn som har sett mye i sin legetjeneste rister litt på hodet. 

-De er iferd med å verke inn og hardne, sier han.

-Ikke be for henda hans, be for hodet hans, sier jeg på fleip. 

Til slutt går Jan med på litt behandling. Men min elektronikkavbiter og med en sprøtespiss fikser Ålesundlegen dette på noen minutter. Og få timer etterpå var hendene til Jan nesten helt legt.

Så det er verken malaria eller grønne kobraslanger som har bekymret oss mest. Det verste har vært rosebuskene på Falkåsen.

Dåp i Kimengelia elven

Idag var det dåp i en elv med klart vann fra Kilimanjaro. Elven het Kimengelia og her skulle 20 masaier døpes idag. Det ble en fantastik opplevelse å være med på dette. De gravde seg ned i elven med en spade for å gjøre det dypere. En hel menighet med nyfrelste ble døpt idag. Mange hadde vannskrekk og dette var et stort skritt for dem å ta. Vi har ikke fått telt opp enda, men det var nok flere enn 20 som ble døpt. Jan var med å døpte, mens jeg nøyde meg med å si litt om dåpen og få tatt bilder av det som skjedde. Jeg tror bildene taler for seg. Herlig !!!

Smilet bedrar

8 timer seminar idag og det var vel like lenge i går. Jeg er dødssliten nå og føler for å ro ned litt. Men det er utrolig hva en Cola og en kaffekopp kan gjøre. Dette har vært en fantastisk spennende dag, men nå er jeg rett og slett sliten. Loitokitok er et tettsted med bare 2-3 gater. Man bruker vel 3min på å gå gjennom byen. Føles litt sånn Crodile Dundee dette her. Men cola'en smakte fortreffende. Det var forresten glassflaske.

Samson og ekteparet fra Ålesund

Vi har blitt godt kjent med dette ekteparet fra Ålesund. De driver et legekontor i Ålesund, men har et hjerte som brenner for Jesus og for misjonen. 

Brødsbrytelse, forbønn og jubel

Etter Jans glødende innlegg om Jesu blod og forbilder fra Gamle Testamentet så var det tid for brødsbrytelse. Det var en mektig opplevelse og det var en sterk atmosfære i salen. Idet vi var ferdig med å drikke vinen så strømmet mange fram til forbønn. Bildene taler vel for seg. Etter dette måtte jeg holde nok et innlegg. Det er stadig skifting på planene og denne gang så hadde jeg lagt igjen notatene hjemme (vel hjemme er vel et litt for sterkt uttrykk). Dermed valgte jeg å si litt om bønn og om elektronikk. Hadde dere vært her ville dere forstått sammenhengen.

Workshop i Loitokitok

Dagen idag var andre dagen med pastorseminar. Ved frokosten snakket jeg, Wenche og Jan litt om seminaret i går. Det var veldig, bra, afrikanerne var begeistret, men likevel var det noe som vi syntes blir litt feil her nede. Systemet er nemlig svært hierarkisk og det blir mye enveis kommunikasjon. Selvfølgelig er salen med, her er det mer halleluja og jubel enn hjemme, men likevel vi følte vi måtte gjøre noen grep. Jeg tegnet ned en workshop på et ark, vi stakk bort i gata og fikk kopiert opp 20 eksemplarer og dermed ble det Workshop for Pastorene. 

Alle skulle skrive ned sine og lokalmenighetens utfordringer. De ble raskt og brutalt delt opp i grupper og sendt ut på gårdsplassen for å diskutere og for å notere ned sine punkter. Minuttene før gikk våre venner fra Ålesund fram og delte ut kulepenner, de visste ikke om vår workshop så dette passet svært godt. Alle fikk kulepenner, men han som delte ut puttet nok noen ekstra i lomma (har vi mistanke om). Resten av historien om workshopen er ikke like rosenrød. De fant nemlig raskt tilbake til den gamle gode kommunikasjonsmetoden fra prekestolen og ned i salen. Men lappene ble samlet inn og vi skal gå igjennom alt i ettertid.

Fantastisk stjernehimmel og vår beskyttende storebror

De som kjenner meg vet at jeg er opptatt av planetenes vandring på himmelen. Nå i disse dager ligger Jupiter og Venus svært nær hverandre på himmelen. Dette kan ses også i Norge. Her er vinkelen litt annerledes som du kan se. Venus er på innersiden av Jorden, nærmere Sola, mens den store planeten Jupiter er på utsiden av oss. Jupiter er vår snille og beskyttende storebror i verdensrummet. I år har det vært tre store meteornedfall på Jupiter. 

Noen av disse store eksplosjonene ville kunne ødelagt hele jorden om de hadde truffet oss. Men heldigvis suger Jupiter til seg det meste av disse steinene som svever hvileløst omkring der ute pga sitt store gravitasjonsfelt. 

På motstatt side, altså østover så viste Mars seg. Mars blir kalt den røde planet. Jeg regner med det var Mars, jeg pleier å ha kontroll på planetene selv om det meste er litt vridd her nede siden vi nå er litt syd for ekvator. Jeg kunne gjort det litt mer synlig i Photoshop, men jeg lar bildene være som de er.

Så om du ikke forstår noe av dette så er det bare å ta fram leksikonet. Stjernehimmelen er en fantastisk levende kino.

Da Joshua åpnet Bibelen for første gang

Da Joshua var en ung masai og åpnet Bibelen for første gang så slo han uten å vite det opp i Salmenes bok 92:11. Der sto det at "Gud gir meg styrke som oksen". Er det noe som går inn til masaihjertene så er det bibelvers om okser og kuer. Dette verset forvandlet Joshuas liv totalt og nå er han pastor. Da han vitnet på ungdomskonferansen i April så talte han som en foss. Den gang, altså i april hadde han 38 medlemmer i sin menighet. I dag er det 74 medlemmer. Denne broderen skapte stor begeistring på seminaret idag.

Fjellet vi aldri blir lei av

Pastorseminaret er i gang.

Sammen med noen venner fra Ålesund så er vi nå igang med pastorseminaret i Loitokitok. Mange pastorer har kommet, men flere er i vente. Nå er det lunsj og så skal vi fortsette med møtene.

Jeg bare elsker sjiraffer

De er bare så coole disse sjiraffene som står så søte og forsiktige langt inn i buskene og spiser av alt som er høyt oppe i trærne. Ca 6 mil før Loitoktok så vi en hel familie som sto noen hundre meter fra veien. Vi stanset og bega oss til fots ut i naturen for å få sett disse underlige skapningene på litt nærmere hold. Det finnes flere arter av sjiraffene, men disse masaisjiraffene er de største. De virker veldig snille og forsiktige, de begynte og bevege seg vekk når vi nærmet oss. Det var en flokk på 6-7 stykker som vi fikk tatt bilder av.

Masaidans og møte under trærne

-Det er for varmt selv for oss, og tenk hvordan det er for musunguene, sa møtelederen før vi tok hver vår stol og flyttet ut til treet ute på gårdsplassen foran møtelokalet. Jeg har sjeldent følt meg lenger hjemmefra enn da disse søstrene begynte å hoppe og danse av all kraft. Den unge energiske pastoren fyrte løs av all kraft mens han hoppet og danset rundt på plassen. Både Jan og jeg preket her og det gjorde forsåvidt Wenche også som ga dem en grunndig undervisning om den spedalske Naaman. 

Det er veldig tørt her ute. Vi ba til Gud om regn. Det har begynt å regne i Loitokitok og alle håper regnet sprer seg videre ut over slettene. Vi ba intens til Gud for alle som ønsket og nesten alle ville ha forbønn. Det er vanskelig å forstå hvorfor de er så begeistret for at vi er med dem i møtene. Vi fikk en mottagelse som vi sent vil glemme. Masaisøstrene tok av seg smykkene og hengde diverse ornamenter rundt halsen vår. En utrolig opplevelse.